Arbeidsreise til Romania mars – april 2014

Romanipes arbeidsreise til Romania mars – april 2014 ble et stort gjennombrudd for vårt prosjekt i rromlandsbyen Somcuta Mare, nordvest i landet. Vi var der i en måned og det var tre med på reisen, Bror, Jules og meg. Jules var med for å gjøre forsamlingshuset ferdig for rromfolkets internasjonale dag 8. april. Bror og jeg var der blant annet for å invitere landsbyboerne til konkurranse for å bygge drivhus.

I fjor satte Romanipe opp et drivhus laget av materialer landsbyboerne kan finne i skogene rundt landsbyen. Romanipe satte opp skjelettet av piletrær og la drivhusplast over. Landsbyboerne var skeptiske, bare det å kjøpe drivhusplast til 200 kr gjorde tanken på drivhus umulig. Det første drivhuset som Romanipe satte opp ble bygget i oktober, noe som var for sent i sesongen, dessuten mente landsbyboerne at det sikkert ville rase sammen i løpet av vinteren. Så feil kunne de ta. Drivhuset overlevde vinteren med glans og nå står det der med fulle bed som spirer og lever

.
Hest forran drivhus

Tudor var også skeptisk til drivhusprosjektet, han trodde ingen i landsbyen ville bry seg. Vi slo til likevel og lagde plakater som annonserte premier for de tre beste skjelettene. Plast donerer Romanipe til de som lager skjelett. Responsen var overveldende. 11. familier hadde konstruert forskjellige typer drivhus, noen var gigantiske.

Det er noen aspekter som må nevnes. I landsbyen er det flere familier som bor i hus med tak som lekker. En som hadde laget et flott drivhus på et lite stykke jord han disponerer har tilbragt årevis i fengsel, ofte på grunn av tyveri av kyllinger eller annen mat til familien. Dette er en 5 barns familie som ofte går sultne til sengs. Huset de bor i er i ferd med å rase sammen på grunn av lekkasjer, likevel har han bygget sitt drivhus med ære og plasten er godt festet. Her skal det dyrkes.

Noen som bor i utkanten av landsbyen viste oss skjelettene de hadde laget, det ene temmelig stort. Avtalen i konkurransen var at de som bygget skikkelige skjeletter ville få gratis plast av Romanipe. Vi ga dem plast, men den ble aldri brukt til formålet, den ble brukt for å tettet takene i husene hvor de bor.

Uansett ble drivhusprosjektet en skikkelig vitamininnsprøytning i Somcuta. Jules delte ut frøene som trengtes, alle kjøpt på et lokalt marked. For Jules, som er opptatt av permakultur, er Romania som et Eldorado. Her kjøpes frø direkte fra bøndene, lokale frø, ikke Monsanto eller annet industrielt bøff.

Vi hadde lagt materialer for innredningen av forsamlingshuset til tørk før vi reiste hjem etter forrige arbeidsreise i desember 2013. Da vi kom tilbake i mars 2014 var det bare en tredjedel av materialene igjen, resten var borte vekk. Ikke så uventet, men kjipt for Jules som skulle bygge en kjøkkenbenk og gjøre huset klart for matlaging til selveste nasjonaldagen. Han improviserte og fant en måte å gjøre det på. Han hadde et par dager på seg så denne gangen ble det ikke en workshop rundt ham. Benken han satt igjen bar preg av å være satt sammen av tilfeldige materialer. Grunnen til at han hadde begrenset tid var fordi vi skulle til Brasov, 500 km fra Somcuta. Der skulle vi ha møter med Matei Gabor i Gabor-klanen. De er blikkenslagere av beste klasse. Vi samarbeider med dem for å lage ”grønne produkter” som solfangere, rocket stoves og annet. På veien skulle vi se på halmhus som rumenere har bygget. Vårt håp er å få til workshops i Somcuta med rumenere og rrom. I løpet av sommeren 2014 skal det settes opp atter et halmhus, denne gangen blir rumenere involvert.

I det hele tatt er vi kommet så langt i prosessen at det nå kan delegeres ansvar og arbeid. Før vi dro hjem i desember 2013 overlot vi oppgaven med å lage gjerde og port inn til Romanipelandet og forsamlingshuset. Bror tenkte ut en plan med estetikk og funksjonalitet. En sving på gjerdet gjør det mulig for traktorer med hengere og andre store kjøretøy å kjøre inn. Her skal det bygges verksteder, dusjhus, drivhus og annet. Han ser fremover.

Da vi ankom Somcuta og så gjerdet og porten ble vi imponert. Ordentlig håndverk, et gjerde flettet av solide kvister med en skikkelig sving og en bred port foran forsamlingshuset.

Tudor har stadig nevnt en møbelsnekker som er rrom, endelig skal vi møte ham. Marin er vår mann. En beskjeden rrom med all den kunnskapen som trengs for å bygge møbler eller hus og best av alt han snakker rromani! Benken Jules lagde ble ikke bra nok, vi setter Marin i gang med å lage en benk med de riktige materialene. Han lager den på fundamentet Jules lagde og de møtes med gode vibber. For undervisningen av de unge i landsbyen er det et funn at vi har fått inn en som snakker deres språk og er rrom. Rromkulturen har en innlagt skepsis mot alle som ikke er rrom. Under vårt arbeid har det oppstått kommunikasjonsproblemer og mange misforståelser. Det har vært som på jobbe midt i Babels tårn. Endelig er det kommet en som kan fortsette prosessen vi har satt i gang på rromvis.

Tudor 8. april 2014

Bortsett fra å sette i gang drivhusprosjektet er vi i Somcuta for å hjelpe til med å feire rromfolkets internasjonale dag 8. april. Tudor har store planer og vi bakker ham opp. Han har invitert tre musikere fra Bukarest som skal spille sammen med ham. Det blir taler ved skolen med borgermester og det hele. Et av høydepunktene blir en rromkaravane med ti vogner fylt med rrombarn som skal kjøre de to kilometerne fra rromlandsbyen til Somcuta Mare. Her skal det spilles og danses i parken foran en gammel kino- og kulturbygning som er i ferd med å rase sammen. Vi har trykket opp rromfolkets internasjonale flagg som scenebakgrunn og som små flagg til barna. Det er første gangen nasjonaldagen blir feiret på denne måten her i landsbyen, vi ser mange glade landsbyboere. Både drivhusprosjektet og den fargerike feiringen av nasjonaldagen er inspirerende for landsbyen. Drivhusene får dem til å tro på morgendagen, sett et frø, plei en plante og spis en tomat om fire måneder. For Tudor som underviser i rromfolkets historie og i rromani, deres språk basert på Sanskrit, er det viktig at de unge kjenner sine røtter og ikke mister sitt språk. Feiring av den internasjonale dagen kan være med på å få dem til å føle seg stolte over sitt opphav. Tudor er den eneste læreren på skolen som snakker rromani og ofte kan ikke barna rumensk når de begynner på skolen. Han er den beste ambassadøren for rrom som vi har funnet, uten ham hadde det ikke vært mulig å gjøre prosjektet i Somcuta.

8. april 2014 Somcuta

I landsbyen bor det ca. 1200 rrom, det er mange barn. Rundt 30 % av landsbyboerne er fattige, ofte er det disse som har flest barn, 5 – 6 stykker. Når jeg sier fattige mener jeg det. Ofte går de sultne til sengs og sengene må deles med søsken. Mange av disse barna får mangelfull skolegang, foreldrene er flaue for å sende dem skitne og sultne med fillete klær til skolen. Tudor støtter de fattigste, for ham er det viktig at de i alle fall lærer seg å lese og skrive.

De som har gjort det best materielt sett i landsbyen er de som har vært i Italia som tiggere. Det er fristende for mange å prøve lykken i Italia. Språket er enkelt for dem å lære, rumensk er et latinsk språk som er beslektet med klassisk italiensk. Familiene som driver med tigging har flotte hus med prangende fasader og porter. De legger ikke skjul på hvor pengene kommer fra.

Romanipe jobber hardt for å få landsbyboerne til å skape leveverdige forhold i Somcuta. Vi forsøker å vise dem hvordan de kan bruke landet, bruke mulighetene de har. Et av mange problemer er at flere familier bor på små eiendommer som ikke er registrert i kommunens register. Det samme gjelder i svært mange rromlandsbyer i dagens Romania. Dette skaper usikkerhet i forhold til fremtiden. Hvor lenge kan vi bo her? Det tar bort lysten til å gjøre noe konstruktivt når man lever under konstant usikkerhet. Bare det å komme seg gjennom hverdagen og skaffe mat til sultne unger fyller hele tiden. Nå ser vi frukter av vårt arbeid og brikkene begynner å falle på plass. 8 drivhus står nå rundt omkring i landsbyen. De har sett at vi ikke bare jobber på vårt Romanipeland og for Tudor Lakatos, men at vi er der for hele landsbyen.

I juni reiser vi atter en gang til Somcuta, da skal vi ha med oss over 50 sykler, datamaskiner, skjermer etc. 10 kubikkmeter med ting vi finner i containere i vårt kjære fedreland, dette blir gull verdt i Somcuta. Vi har allerede delt ut sykler til studentene som går på høyskolen som ligger 5 km fra Somcuta. En sykkel kan bety mulighet for arbeid, mange i Somcuta har drømt om å få en sykkel hele livet, men aldri fått drømmen oppfylt. Nå får vi nok sykler til å starte en lånesentral med 10 eller tyve sykler som kan lånes ut til folk som trenger dem til arbeid eller til å frakte ting. Da vi nevnte denne ideen for Tudor for et par år siden sa han det ville være umulig. Låne ut sykler???? De kommer til å selge dem. Nå har han foreslått det selv, det går sakte, men sikkert i riktig retning.

Atter en gang må Romanipe takke Colorline for å støtte oss med gode overfarter tur retur Oslo Kiel. Det er en god måte å starte reisene på og en lettelse å være om bord igjen når vi returnerer.