Romanipes tredje reise til Somcuta Mica, juli - august 2013

Romanipe kom nylig tilbake etter vår tredje reise til Somcuta Mica, nordvest i Romania. Atter en gang må vi takke Color Line for å støtte Romanipe med gratis tur retur med Kielfergen.

Bror Westblad er med på reisen, han er Romanipes nestor og idemaker. Det er først siden Bror ble involvert i Somcuta Mica at det virkelig har begynt å skje noe her. Han har investerte i 6 mål hvor vi samarbeider med våre romvenner og rumenere. Vi utvikler metoder for bærekraftige og permakulturelle løsninger.

Første eksempelet står der allerede, et halmhus. Det ble møtt med stor skepsis å bygge et selvbærende halmhus uten reisverk blant landsbyboerne i Somcuta Mica. Et hus av halm? Hester og rotter kommer til å spise det opp! Det kommer til å brenne opp!

Halmveggene ble dekket av leire fra landsbyen, leire av meget god kvalitet. Nå har huset stått gjennom vinter, vår og sommer. Det står støtt som fjell og landsbyboerne har mistet noe av sin skepsis.

Nå er vi her for å isolere taket og sette inn en rocket stove for å gjøre huset klart til høsten og vinteren. Ovnen skal monteres av Tudor Petrutiu, vår kontakt innenfor permakulturbevegelsen i Romania. Halmhuset har grunnflate på 60m2 med et stort og et mindre rom. Det største rommet skal bli kvinnedrevet. Systue, kjøkken og møtested for landsbyens kvinner. Det mindre rommet skal brukes til keramikkproduksjon.

Det er vår rumenske permakulturvenn Tudor Petrutiu som skal montere ”The rocket stove” for oppvarming av halmhuset. Dette skal han gjøre sammen med landsbyboerne. ”Rocket stove” systemet bruker betraktelig mindre ved enn andre vedovner. Den lages av oljetønner og er rimelig og mulig å lage selv når man forstår prinsippet. Med varmelagring vil huset holdes varmt et døgn med ca fire timers oppfyring i ovnen. Det er helt unikt at en ung rumener jobber så tett med romfolk og vi tror Somcuta Mica er en av de meget få romlandsbyer hvor dette kan skje. Romlandsbyer er noe rumenerne som regel kjører forbi. Tudor har gode historier å fortelle sine venner etter denne arbeidsøkten midt iblant romfolk.

Romanipe håper på å aktivisere kvinnene i landsbyen, de kan produsere nyttige produkter for Somcuta Mica. F.eks. såpe som er dyrt i Romania, slike produkter koster nesten det samme som i Norge. Hva med å lage egen såpe? Vi har alt som trengs og noen av de gamle kvinnene i landsbyen kan kunsten å lage såpe, dette bør vekkes til live igjen.

Romanipe bor og virker i en Karamidar-landsby. For 150 år siden etablerte fem brødre av Lakatos-slekten her, de tilhørte Karamidar klanen som har laget murstein på sin tusen år lange ferd fra India til Europa. Nå er vi her for se hvordan Karamidar-klanen lager murstein på klassisk vis. Somcuta Mica er plassert på leiergrunn av beste kvalitet. Denne gangen skal de produsere murstein til en keramikkovn vi skal sette opp i landsbyen.

Levente, faren til Tudor Lakatos, leder arbeidet. Han har med seg yngre medarbeidere, men han må følge nøye med. De unge vet ikke lengre hvordan mursteinene blandes sammen med leire og sand, om man slurver vil steinene sprekke under brenning.

Det er en gloheit sommer i Romania, på dagtid stiger gradestokken over 40 grader. Arbeidet med å blande leire, sand og vann foregår ved soloppgang og solnedgang, på dagtid er det for varmt å jobbe. Her gjøres alt med ren muskelkraft og det er et hardt arbeid. Dette er et kjønnsinndelt arbeid. Gutta står til knærne i gjørmevann og spar opp fet og god leire, perfekt til dette bruket. Kvinnene blander leiren med finkornet sand i former, som legges til tørk i solen. De har håndlaget og arbeidet går unna. Når temperaturen blir for høy er det tid for pause. Når solen er på hell kommer de igjen og fortsetter.

De tar peiling på å produsere 5000 murstein, nå er de stablet opp og ligger og tørker før brenning. Karamidar klanen er eksperter på dette, men som sagt er tradisjonen i ferd med å dø ut. Etter at steinene er tørre nok til brenning bygges det opp en ovnskonstruksjon av de soltørkede steinene så brennes de på finurlig vis i tre til fire dager. Det kan brukes kull eller ved, Levente har valgt ved, tørr ved av beste sort. Dette er slik de har gjort det gjennom århundrene. Dette blir murstein av absolutt beste kvalitet og de skal brukes til å bygge en stor keramikkovn med tanke på keramisk produksjon i Somcuta Mica. Keramikkprosjektet gjør vi i samarbeid med Dan Les, en anerkjent lokal keramiker som skal holde kurs i dreiing og brenning av keramikk og vise hvilken fantastiske leire som finnes i Somcuta Mica.

Karamidar har kun tradisjon for å lage murstein, nå skal vi se om det er talenter i landsbyen for å lage varierte produkter i keramikk.

Romanipe samarbeider med en rumensk snekker. Han kommer til landsbyen og bygger saker sammen med de unge i Somcuta Mica. De lærer ved  å gjøre. Enkle saker som f. eks. kaninbur og denne gangen en huske for de minste. En rustikk romhuske, slikt har de ikke i landsbyen. Brennbart materiale som eikestokkene husken er laget av blir borte i løpet av nattens mulm og mørke. Tudor har satt opp utallige fotballmål som har skapt glede blant de unge, men en vakker dag er det borte. Vi prøver igjen, en lekepark til barna er planen. Noe landsbyboerne skal være med på å lage. Det er ikke til oss, eller til en familie, det er for landsbyen.

Da halmhustaket skulle isoleres brukte vi et lag av de som har vært mest skeptiske til halmhuset. Nå fikk de jobb og ble involvert. Foreløpig har det vi har gjort skjedd på de seks målene Romanipe disponerer, nå skal det spres utover i landsbyen.

Etter returen til Oslo reiser vi til Järna syd for Stockholm for å møte tre unge menn som skal til Somcuta Mica i september. De bor i kollektiver i Järna-området og har erfaring med permakultur, dyrkingsmetoder og praktisk arbeid. De kommer i stor bil fullpakket med sykler, datamaskiner, verktøy, klær, sko og annet.

Joe, Jules og Elias er aksjonsmennesker og de skal hjelpe til med å sette opp de første ”treebogs” i Somcuta Mica. Det grunnleggende prinsippet med en ”treebog” er å ha et toalettskur med minst en meters klaring under. Magien bak dette toalettet er planting av selje og marginale planter som er sultene på næringsstoffer, de konverterer avføring og urin til biomasse uten behov for å håndtere avfallet. Utedoene i Somcuta Mica trenger absolutt oppdatering og med ”treebogs” vet Romanipe at livskvalitet og hygiene vil forbedres for våre kjære romvenner i Somcuta Mica. Når vi setter opp de to første ”treebogs” er landsbyboerne med på prosessen og lærer selv hvordan en ”treebog” skal bygges og beplantes.

Joe, som er fra USA, er også god på ernæring og variert kosthold. I Somcuta Mica er maten ofte ensformig. Det går som oftest i poteter, mamaliga, (rumensk polenta laget av mais) og svært ofte svinekjøtt. Tomater brukes mye, men salater og annet grønt er fraværende. Brødkvaliteten i landsbyen er også dårlig, hvitt loffbrød er det det spises mest av. Joe vil undersøke hva slags kornsorter som kan kjøpes lokalt og introdusere sunnere brødtyper. Med tilgang til leire kan det settes opp brødovner som landsbyboerne kan bruke.

Jules er fra England og har drevet ”workshops” i forskjellige temaer innenfor permakultur. Han skal være med på å forme landskapet så det vil gi mer dyrkingsmuligheter. Vi planlegger å sette opp et drivhus som skal dyrkes med vintervekster og stå klart for fullt bruk fra februar 2014. Drivhuset er av den enkle typen, spiler av tre og plastpresenning. Noen av landsbyboerne har små drivhus så vi finner noen som vil drifte drivhuset på Romanipes eiendom.

Elias, som eier bilen, er altmuligmann og er god til å sveise i tillegg er han en habil snekker. Elias, Joe og Jules kommer til å få hendene fulle i de to ukene de skal være i Somcuta Mica.